Tanka (dikt)

Tanka (短歌, «kort dikt») er en gammel japansk diktsjanger uten rim, som består av 31 moraer fordelt over fem verslinjer: 5/7/5/7/7. Denne diktformen er den dominerende diktformen i klassisk japansk poesi, kalt waka, fra 7. århundre og frem til i dag. Diktene har ingen tittel.

Tanka-dikt ble først funnet i diktsamlingen Man'yōshū fra 13. århundre, og navnet ble brukt til å skille denne diktformen fra chōka («lange dikt»). Tanka-formen ble raffinert i Kokinshū, en diktsamling fra Heian-perioden (794-1185).^[1] Etter at «chōka»-diktformen, og andre mindre diktsjangre, praktisk talt forsvant på slutten av 8. århundre, ble tanka så å si synonym med «waka». Siden omtrent 1900 har ordet «tanka» erstattet ordet «waka» når man snakker om tradisjonell japansk lyrikk (til forskjell fra kanshi, japansk lyrikk skrevet i kinesisk stil).^[2]

Den japanske keiserfamilien holder hvert år en diktopplesningsseremoni ved Keiserpalasset i Tokyo, på nyåret, der en orator leser opp tanka-dikt som keiserfamiliemedlemmene selv har skrevet om et gitt tema.^[3]

Kjente tanka-diktere

• Naobumi Ochiai (1861-1903)
• Masaoka Shiki (1867–1902)
• Akiko Yosano (1878–1942)
• Takuboku Ishikawa (1886–1912)
• Mokichi Saitō (1882–1953)
• Sachio Itō (1864–1913)
• Hakushū Kitahara (1885–1942)
• Takashi Nagatsuka (1879–1915)
• Kanoko Okamoto (1889–1939)
• Bokusui Wakayama (1885–1928)
• Shinobu Orikuchi (1887–1953) under pseudonymet «Shaku Choku»
• Shūji Terayama (1935–1983)
• Tawara Machi (1962- )
• Yukio Mishima (1925–1970)
• Akiko Baba (1928- )
• Fumiko Nakajō (1922- 1954)
• Fumi Saitō (1909- 2002)

Referanser

Litteratur

• Japan: An Illustrated Encyclopedia, Kodansha Ltd., 1993, s. 1527
• Keene, Donald, Dawn to the West: Japanese Literature of the Modern Era - Poetry, Drama, Criticism (A History of Japanese Literature, Volume 4), Columbia University Press, 1999