Luigi Cadorna
![Italias flagg](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/78/Flag_of_Italy_%281861%E2%80%931946%29.svg/22px-Flag_of_Italy_%281861%E2%80%931946%29.svg.png)
![Italias flagg](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/78/Flag_of_Italy_%281861%E2%80%931946%29.svg/22px-Flag_of_Italy_%281861%E2%80%931946%29.svg.png)
![Rediger på Wikidata](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/8/8a/OOjs_UI_icon_edit-ltr-progressive.svg/10px-OOjs_UI_icon_edit-ltr-progressive.svg.png)
- Senator of the Kingdom of Italy
Det kongelige akademi i Torino (1865–1868)
Order of the Bath
![Italias flagg](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/78/Flag_of_Italy_%281861%E2%80%931946%29.svg/22px-Flag_of_Italy_%281861%E2%80%931946%29.svg.png)
![Esercito Italiano](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/70/Coat_of_arms_of_the_Esercito_Italiano_%281991-2014%29.svg/22px-Coat_of_arms_of_the_Esercito_Italiano_%281991-2014%29.svg.png)
*Den italienske fronten
Luigi Cadorna (født 9. april 1850, i Piemonte, død 21. desember 1928 i Liguria) var en italiensk general som er mest kjent som sin kommando over de italienske styrkene ved den italienske fronten under første verdenskrig.
Bakgrunn og virke
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/b/bd/Luigi_Cadorna_-_1916.jpg/250px-Luigi_Cadorna_-_1916.jpg)
Cadorna var sønn av den italienske generalen Raffaele Cadorna og gikk inn i den kongelige italienske hæren i 1868.
I 1870, som offiser i 2. artelleriregiment, var Cadorna med på i okkupasjonen av Roma som del av en styrke kommandert av hans far. Som major ble han gjort til general Pianells stab, og ble deretter stabssjef for divisjonskommandoen i Verona. Som oberst og leder av 10. bersaglieriregiment fra 1892 ble Cadorna kjent for den strikte disiplin og harde strafferegime. Han fordattet en håndbok om infanteritaktikk som la stor vekt på å stadig være på offensiven. Han ble forfremmet til generalløytnant i 1898 og innehadde deretter en rekke ledende kommandoer på divisjons- og korpsnivå. Nå da Cadorna hadde kommet seg høyt opp i den italienske armé, begynte han å propagere for å forsterke og forbedre den.
Han ble tilbudt posten som sjef for generalstaben første gang i 1908, men avslo på grunn av spørsmålet om politisk kontroll over militære disposisjoner i krigstid.
I 1914 var arméen ineffektiv, sliten og dårlig motivert. Under opptakten til første verdenskrig ble han i juni 1914 - tre uker før krigsutbruddet - tilbudt sjefsposten igjen (skjønt han egentlig nærmet seg militær pensjonsalder), da trippelententen og sentralmaktene forberedte krig. Casorno visste at den italienske hæren trengte ytterligere forsterkning. På ti måneder klarte han å forvandle den til en slagkraftig hær; selv om den ikke var fullgod skulle den være tilstrekkelig god til å kunne gå inn i krigen.
Da Italia gikk inn i krigen i mai 1915 på de alliertes side, hadde Cadorna kommandoen over en hær som omfattet 36 infanteridivisjoner med tilsammen 875 000 mann, men kun 120 moderne artillerienheter.[1]
Cadorna fikk ansvaret for det fryktelige italienske nederlaget under Caporetto-offensiven i oktober-november 1917, og måtte trekke seg som italiensk øverstkommanderende. Dette skyldes også at han var kjent for å ha hatt dårlige samarbeidsrelasjoner til de andre generalene i staben.[2] I tillegg ble han avskydd av sine underordnede og de menige soldatene da han var altfor streng.[3] Cadorna ble erstattet av Armando Diaz[4] og Pietro Badoglio, og disse sørget for stabiliseringen langs Piave. Cadorna var i mens blitt fjernet fra de krigsnære omgivelser ved det at han var blitt utnevnt til den italienske representant i de allierte makterst øverste krigsråd, som satt i Versailles. Cadornas avsettelse fra overkommandoen hadde vært en betingelse fra Frankrike og Storbritannia for å komme italienerne til unnsetning.
Cadorna blir av historikere beskrevet som en rå og hensynsløs offiser mot sine soldater og tok heller ikke hensyn til de politiske myndighetene. I løpet av krigen sparket han 217 offiserer, og under Caporetto-offensiven beordret han summariske henrettelser av offiserene i de avdelingene som trakk seg tilbake.[5] Hans hensynsløshet er av en historiker blitt beskrevet som følger:
En av hver 17. italiensk soldat fikk en disiplinærsak mot seg, og 61 % av disse ble funnet skyldige. Rundt 750 ble henrettet, det høyeste antallet i noen av hærene under krigen, og Cadorna gjeninnførte den romerske praksisen om desimering – henrettelse av tiende mann – for enheter som ikke lyktes i felt.[6]
Etter krigen satte den italienske regjering ned en undersøkelseskommisjon for å bringe klarhet i årsakene til nederlaget ved Caporetto. Denne ble publisert i 1919 og var sterkt kritisk til Cadorna, som på dette tidspunktet var en bitter mann som skrev sine memoarer hvor han fraskrev seg alt ansvar for nederlaget.
Cadorna støttet i den følgende tid Benito Mussolinis fascistiske bevegelse. Mussolini utnevnte ham til æresposisjonen Maresciallo d'Italia (marskalk av Italia) i 1924 da han kom til makten.
Referanser
- ^ Marshall, 108. Keegan mener det var 25 divisjoner. Se også Keegan, 227.
- ^ Townley, Edward (2002). Collier, Martin, red. Mussolini and Italy. Heinemann. s. 16235. ISBN 0435327259.
- ^ Morselli, Mario (2001). Caporetto, 1917: Victory Or Defeat?. Routledge. s. 133171. ISBN 0714650730.
- ^ Marshall, 215.
- ^ Keegan, 227.
- ^ Hew Strachan (2003) The First World War
Kilder
- John Keegan: The First World War, New York: Alfred A. Knopf, 1999 ISBN 0-375-40052-4.
- Marshall, S. L. A.: The American Heritage History of World War I, New York: American Heritage.
Portal: Første verdenskrig