Fasilitert kommunikasjon

Fasilitert kommunikasjon er en pseudovitenskapelig form for kommunikasjon som anvendes for personer som av forskjellige årsaker ikke klarer å kommunisere verbalt eller med kroppsspråk.^[1]

Metoden oppstod i 1977 etter at den australske læreren Rosemary Crossley ved St. Nicholas Hospital hevdet å ha utviklet en kommunikasjonsmetode for 12 barn med cerebral parese og andre funksjonshemninger. Hennes hypotese var at disse barna hadde normal intelligens, men at de ikke klarte å kommunisere med vanlig språk. Ved å fysisk veilede deres fingre til å trykke på taster på et tastatur mente hun at de funksjonshemmede valgte hvilke taster de ville trykke på og dermed uttrykke seg med ord. Hypotesen forutsetter at personen som uttrykker seg har lært seg å lese og skrive uten hjelp. Ofte skriver pasienten uten å se på staveplaten, noe som ville være svært vanskelig selv for mennesker med normal motorikk. I noen tilfeller anvendes metoden ved av pasienten skriver på et papir.^[2]

Vitenskapelige tester av fasilitert kommunikasjon anerkjenner ikke metoden som en måte å kommunisere på, og alt tyder på at det som kommuniseres styres av assistenten og ikke av pasienten.^[3][4] I tester der man har vist bilder til pasient og assistent og disse har vært forskjellige, er det assistentens bilde som har blitt kommunisert.^[5][6] Det finnes likevel tilfeller hvor fagfolk har latt seg lure av de tilsynelatende oppsiktsvekkende resultatene av fasilitert kommunikasjon.^[7] I de fleste tilfeller vil fasilitatoren ikke selv forstå at det ikke er pasientens budskap som formidles.^[8][9] Dette skyldes fenomenet ideomotorisk effekt, der ønsket om å tolke pasientens bevegelser ubevisst styrer fasilitatorens bevegelser.^[10]

Til tross for at metoden er kontroversiell og savner faglig anerkjennelse er den fortsatt utbredt.^[11][12][13] Det foreligger også etiske betenkeligheter i forhold til at metoden kan være med på å gi pårørende falske håp og at det kan formidles beretninger som ikke har rot i virkeligheten.^{[14][15][16][17]} På den annen side finnes det enkelttilfeller der metoden har ført til at pasienten har begynt å kommunisere selvstendig. I tillegg kan forestillingen om at pasienten innerst inne er et intelligent vesen påvirke hvordan andre mennesker forholder seg til pasienten, noe som kan ha en indirekte positiv effekt på pasientens utvikling.

I 2012 ble universitetet i Syracuse tildelt anti-utmerkelsen Pigasus Award av James Randi Educational Foundation for sin anerkjennelse av fasilitert kommunikasjon.^[18] I 2014 gikk svenske myndigheter ut med et forbud mot å anvende fasilitert kommunikasjon i offentlige skoler.^[19]

Litteratur

• Elbro, Carsten; Nielsen, Ina; Petersen, Dorthe Klint: Sprogligt fingeraftryk, Københavns Amt, 1991
• Green, G. og Shane, H. C.: Facilitated communication: The claims vs. the evidence, Harvard Mental Health Letter, 1993

Referanser