Dag Østerberg
| Dag Østerberg | |||
|---|---|---|---|
| Født | 9. nov. 1938[1] Trondheim | ||
| Død | 22. feb. 2017[2] (78 år) | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, sosiolog, musikkforsker | ||
| Far | Erling Østerberg | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
| Utmerkelser | Thorleif Dahls pris (2002) Norsk sosiologforenings hederspris (2002) Eilert Sundts forskningspris (1990)[3] | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Oslo | ||
Dag Østerberg (født 9. november 1938 i Trondheim[4], død 22. februar 2017[5][6]) var en norsk sosiolog og filosof.
Østerberg var en toneangivende skikkelse innenfor norsk samfunnstenkning i den andre halvdel av det 20. århundre. Han beskjeftiget seg med en rekke temaer, slik som for eksempel vitenskapsteori, sosiologiens historie, modernitetens konsekvenser og arkitektur.
Bakgrunn
Foreldrene var Jørgine («Lillemor») og Erling Østerberg. Faren var jurist og motstandsmann under andre verdenskrig. Faren ble internert på Falstad og familien var avhengig av økonomisk støtte fra Hjemmefronten. Da faren slapp ut i 1944 var lille Dag svak og avmagret, og de to tilbragte krigens siste år på en gård for å komme seg. Etter krigen ble Erling Østerberg politimester med ansvar for blant annet varetektsfangen Henry Rinnan. Familien fikk tjenestebolig på øvre Singsaker.[4]
Østerberg studerte ved Universitetet i Oslo og beundret Arne Næss, som han anså som en opprører mot autoriteter. Senere opplevde Østerberg Næss som vinglete, og Næss var tilhenger av positivismen som Østerberg etter hvert reagerte mot. Magisteravhandlingen Den sosiale realitet dediserte han til Hans Skjervheim som førte an i kritikken av positivismen.[4]
Virke
Østerberg var involvert i positivismestriden i 1950- og 1960-årene. I likhet med Egil A. Wyller og Hans Skjervheim var Østerberg i opposisjon til Arne Næss sin moderne vitenskapsfilosofi. Østerberg formulerte sitt program i Metasosiologisk essay (1963), som etablerte den unge Østerberg som en vesentlig tenker i Norge. Essayet var blant annet inspirert av Jean-Paul Sartre, som Østerberg mente hadde var relevant i debatten om samfunnsvitenskapene. Han var også inspirert av skjønnlitterære forfattere som Henrik Ibsen, Cora Sandel og Alexander Kielland. Østerbergs gjennombrudd kom med Forståelsesformer (1966).[4]
Han var også faglig i strid med Johan Galtung. Som sosiolog var Østerberg orientert mot europeiske klassikere som Emile Durkheim, Max Weber og Georg Simmel samt den konservative amerikanske sosiologen Talcott Parsons. Politisk var Østerberg ivrig antimaoist og Rune Slagstad beskriver hans politiske/faglige orientering som marxisme light.[7] Østerberg var svært kritisk til den første maktutredningen ledet av Gudmund Hernes. Østerberg medvirket på slutten av 1970-årene til PaxLeksikon. I 1970- og 1980-årene ble han også opptatt av Pierre Bourdieu og Michel Foucault. Østerberg brevvekslet med Foucault da han oversatte Overvåkning og straff til norsk.[4] Han ble også mer opptatt av kunst og musikk og gjorde i 1980-årene musikksosiologiske analyser av blant annet Edvard Grieg og Arne Nordheim.[7]
Østerberg var professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo fra 1981 til 1991, men han sa opp denne stillingen. Fra 1993 til 2007 hadde han en professor II-stilling ved Institutt for musikkvitenskap samme sted.[7] Han har også arbeidet som oversetter og som fri skribent. I boken om Gro Harlem Brundtland, Statskvinnen, beskrev Østerberg Brundtlands uklare tale som et resultat av hennes uklare og tvetydige politiske situasjon.[4]
Østerberg var en god sjakkspiller og ble juniornorgesmester i 1956.[7] Blant samtidige forfattere var han opptatt av Georg Johannessen og Kjartan Fløgstad. Sammen med Johannessen reiste han til Cuba i 1960-årene. Østerberg oversatte Thomas Manns Dr. Faustus til norsk[4]
Bibliografi
- Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse, Cappelen, Oslo 1977 ISBN 82-02-03876-6
- (red.) Handling og samfunn. Oslo 1978 ISBN 82-530-0954-2
- Sosiologiske essays. 1988 ISBN 82-530-1441-4
- Fortolkende sosiologi. Bind 1: Almene emner og metodologi, Oslo 1993 ISBN 82-00-21684-5
- Jean-Paul Sartre – Filosofi, kunst, politikk, privatliv, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1993 ISBN 82-05-21799-8
- (med Fredrik Engelstad) Samfunnsformasjonen. 1995 ISBN 82-530-1687-5
- Fortolkende sosiologi. Bind 2: Kultursosiologiske emner, Oslo 1997 ISBN 82-00-22910-6
- Arkitektur og sosiologi i Oslo. 1998 , ISBN 82-530-1962-9
- (med Håvard Nilsen) Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen, Aschehoug, Oslo 1998
- Det moderne, Et essay om vestens kultur 1740-2000, Gjøvik 1999, ISBN 82-05-26486-4
- (red) Karl Marx. Det kommunistiske manifest og andre ungdomsskrifter. Bokklubbens kulturbibliotek, Oslo 2000 ISBN 82-525-3739-1
- Fra Marx' til nyere kapitalkritikk, Pax, Oslo 2016[8]
- Musikkfeltet - innføring i musikksosiologi (med Rudolf Terland Bjørnerem), Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-48194-0
Litteratur
- Svein Sundbø: Dag Østerberg – en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1955-1999. – Oslo: Nasjonalbibliotekets bibliografier, nr. 3 1999. – 51 s.
Referanser
- ^ historygreatest.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dagbladet, www.dagbladet.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g Nilsen, Håvard Friis (1. juni 2017). «Trollmannen på norsk». Prosa. 23 (3).
- ^ «Dag Østerberg er død». ABC Nyheter. 24. februar 2017. Besøkt 24. februar 2017.
- ^ «Filosof og sosiolog Dag Østerberg er død». Dagbladet.no (norsk). 23. februar 2017. Besøkt 25. mars 2017.
- ^ a b c d Slagstad, Rune (10. mars 2017). «Edelmarxisten». Morgenbladet. s. 30.
- ^ Omtale på Pax' nettsider (besøkt 8. mars 2017)
