Abelmonumentet

Monumentet viser en naken, veldig mannsfigur stående på to svevende åndeskikkelser, såkalte genier. Skulpturen er i bronse og er montert på toppen av en massiv sokkel av østfoldgranitt fra Østfold.^[2]

Det var i 1902, i samband med hundreårsjubileet for Abels fødsel, at Universitetet utlyste en konkurranse om et monument over matematikeren. Det skulle være en sittende portrettstatue, og den var tenkt oppstilt på Universitetsplassen. Vigelands ferdige monument er noe ganske annet, men det finnes en rekke utkast og skisser som viser at kunstneren forsøkte å innordne seg oppdraget. Det var imidlertid et problem at det fantes bare ett samtidig bilde av Abel, og dette mente Vigeland var et for svakt grunnlag å bygge en portrettstatue på. Han mente også at en passivt sittende figur ikke ville vise den ekte Abel: «Jeg vil ikke lage ham der han sitter og hoster i stolen.»^[3]

Resultatet blei at Vigeland leverte et konkurransebidrag langt utenfor reglementet. Hans framstilling er reint symbolsk – ikke av personen Abel, men av geniet.

Formelt kunne ikke Vigeland vinne, enda om juryen uttalte at hans forslag «absolutt står høyest i kunstnerisk evne».^[4] Førstepremien gikk til Ingebrigt Vik, men juryen valgte samtidig å ikke anbefale at noen av de innsendte utkastene blei valgt til utførelse. Nå blei det kampanje for likevel å benytte Vigelands forslag. Med på dette var blant annet Eilif Peterssen og Erik Werenskiold, som begge hadde vært med i konkurransejuryen. Andre våpendragere var Bjørnstjerne Bjørnson, Lorentz Dietrichson, Jens Thiis og Gunnar Heiberg. Christian Krohg var derimot negativ.

På denne bakgrunnen gikk Vigeland i 1903 – uten noen garanti for å få sine utgifter dekt – i gang med å lage monumentet i full skala, fem meter høyt. Arbeidet tok mer enn to år. I desember 1904 blei det så vedtatt å kjøpe inn skulpturen. Den var da blitt vist på Høstutstillingen samme år.

Et nytt spørsmål var plasseringa – ville den passe inn på den klassiske Universitetsplassen? Etter en del diskusjon blei Slottsparkens sørvestre hjørne valgt, og 17. oktober 1908 kunne monumentet over Niels Henrik Abel avsløres på det stedet som etter hvert fikk navnet Abelhaugen.

Snaut ti år etter ønsket Vigeland selv å flytte statuen over til Nisseberget på den andre sida av Slottsbakken for å gi plass til sitt planlagte fonteneanlegg på Abelhaugen, en fontene som i dag inngår i Vigelandsanlegget. Tidlig i 1919 fikk Vigeland også en idé om en høy søyle av oppadstigende figurer, forløperen til «Monolitten». Skulle denne bli en del av skulpturparken i byens sentrum måtte den imidlertid få en annen plassering, fordi Abelhaugen neppe ville tåle vekten av alle disse skulpturene.